Den gode nyheten: Andrew Garfield er en brillefin arvtager i
edderkoppdrakten. Den dårlige: Han bærer ikke en nyinnspilling alene,
superkrefter eller ei. Kan en god historie fortelles for ofte? Spør ungene som får de samme eventyrene servert kveld etter kveld, og mange kvelder deretter. Er historien god nok, tåler den også gjenbruk, særlig om man legger nye valører til fortellingen etter hvert.
Men når man snur bunken bare ti år etter at nerdete Peter Parker sist ble bitt av en edderkopp på stort lerret, med påfølgende superkrefter, leter man likevel etter en god grunn til å starte resirkuleringskvernen.
Riktig nyrekruttering
Den viktigste ingrediensen for å lykkes med omstarten er på plass: En god Spider-Man!Etter å ha sett Andrew Garfield i The Social Network, vet vi allerede at han har et talent for å fremstille en ungdom såret inntil hver trevl av sitt brustne tenåringshjerte (egentlig er Garfield 28, men denne karen måtte ha vist legitimasjon på Vinmonopolet ti av ti ganger).
Som foreldreløse Peter Parker former han en mer sammensatt, tvetydig og fascinerende figur enn hva forgjenger Tobey Maguire noen gang klarte. Denne tenåringshelten har skarpere kanter, noe dunkelt blandet inn i guttesjarmen. Borte er Maguires naive oppsyn og keitete fakter. Isteden gir Garfield karakteren nerve og en mørk energi som kler figuren, og gjør det mer interessant å følge det nære oppvekst- og løsrivelsesdramaet som er sikkerhetsnettet under de luftige svevene New York rundt.
Bedre på smått enn stort
Etter den innledende begeistringen over den nye superhelten som har kommet til byen, og dessuten noen fjonge, visuelle løsninger på Peter Parkers edderkoppbitt og påfølgende forvandling, er det likevel med ambivalens man følger superheltdramaet mellom skyskraperne. For mens den nære historien om tenåringen Peter Parker er blitt bedre, er historien om superhelten Spider-Man blitt blassere, mindre engasjerende, mer utilfredsstillende.Slappe skurkestreker
At biroller på alle kanter er sjablongmessige, er for så vidt etter oppskriften. Men en superhelt er sjelden bedre enn sin erkefiende. Skurken i denne sagaen er en slags bulkete Godzilla light, mer vemmelig enn skremmende, som tramper byen rundt med den noe umotiverte ambisjonen om å skape flere som seg selv.Det skjer etter at en tidligere kollega av Peter Parkers forskerfar, fremstilt av Rhys Ifans (mest kjent som vandrende katastrofeområde i Notting Hill), har inntatt en cocktail av reptilgener i sin amputerte arm for å utvikle en ny.
Men kampen mellom Spider-Man og øgletassen blir aldri spennende eller veldreid nok for en superheltfilm, med sine innebygde forventninger til storslagne holde pusten-øyeblikk. Lydsporet jobber på høygir for å kompensere med øredøvende, grandios musikk og lydeffekter, uten å lokke nervene nær bristepunktet.
Underholdende
Så hvorfor sitter vi der, nå igjen? Fordi dette fortsatt er en god historie, den om unggutten som får superkrefter, men også må lære kunsten å anvende dem rett. Det er en severdig saga som fremstår langt bedre enn den høyst forglemmelige Spider-Man 3, som avsluttet forrige runde. Likevel er resultatet litt lite tilfredsstillende.Selv om det er luket i fortellingen, slik at universet og dets karakterer er strammet inn og modernisert noe, er det knapt tilført noe til historien som begrunner omstarten, annet enn en ny unggutt i tights. Dermed er det vrient å unngå følelsen av at denne historien fortelles på nytt først og fremst av tørst etter å gjenskape billettinntektene som tikket inn for ti år siden.
Hentet fra: osloby.no
Odd Kalsnes
